Saken for Høyesterett omhandler en pasient født i 1960 som i 2010 fikk satt inn en hofteprotese i venstre hofte. Inngrepet var vellykket. I 2013 fikk pasienten satt inn protese også i høyre hofte. I etterkant av det siste inngrepet, opplevde pasienten nedsatt sensibilitet på forsiden av begge lår, uten utslag på motoriske funksjoner.
Pasienten krevde erstatning fra NPE og anførte at spinalbedøvelsen var årsak til en nerveskade. Den sakkyndige under forvaltingsbehandlingen av saken konkluderte med at spinalbedøvelsen mest sannsynlig var årsak til skaden, men at det ikke forelå noen svikt ved behandlingen. NPEs vedtak ble påklaget til Pasientskadenemnda som avviste klagen, hvoretter pasienten tok ut søksmål for tingretten. Under tingrettens behandling ble det benyttet en rettsoppnevnt sakkyndig som konkluderte med at det mest sannsynlig var liggestillingen og fastspenningen under operasjonen, gjerne omtalt som «leiringen», som var årsak til nerveskaden.
Hovedproblemstillingen for Høyesterett var hvilken betydning bevisregelen i pasientskadeloven § 3 første ledd fikk for vurderingen av § 2 første ledd bokstav a, dvs. ved vurderingen av om det forelå en «svikt» ved helsehjelpen.
Etter pasientskadeloven § 3 føreste ledd oppstilles det ved uoppklarte årsaksforhold en presumsjon for at det foreligger en svikt ved behandlingen.
Høyesterett stiller opp to inngangsvilkår for at § 3 skal få anvendelse: For det første må årsaken til saken være uoppklart og for det andre må skaden sannsynligvis ha skjedd som følge av ytre påvirkning under behandlingen (avsnitt 33).
Under noe tvil kommer Høyesterett til at bestemmelsen får anvendelse, selv om det angis at det ikke er opplagt at årsaken til skaden er uoppklart.
Etter en gjennomgang av forarbeidene kommer imidlertid Høyesterett til at det gjelder flere unntak fra bevispresumsjonen i § 3, blant annet der skaden skyldes en kjent medisinsk risiko og i de tilfeller hvor det motbevises at skaden skyldes en svikt. Det presiseres videre at bestemmelsen ikke kan forstås slik at det gjelder et tilnærmet objektivt ansvar ved leiringsskader.
I de avsluttende avsnittene konkluderer Høyesterett med at retningslinjene for operasjonen ble fulgt. Det ble vist til lagmannsrettens vurdering, som Høyesterett sluttet seg til (avsnitt 56). Pasientens anken førte etter dette ikke frem.
Les dommen i sin helhet her.