Ny høyesterettspraksis om informasjonsansvaret

Høyesterett har nylig avsagt to nye dommer om det såkalte informasjonsansvaret. Dommene gjaldt eiendomsmegleransvar (HR-2016-02264-A) og revisoransvar (HR-2016-2344-A) og Høyesterett følger med disse opp de to avgjørelsene fra 2008 og 2015 om informasjonsansvaret for takstmenn (Rt-2008-1078 og Rt-2015-556).

Høyesterett har gjennom disse dommene oppstilt tre grunnvilkår for informasjonsansvar:

  1. Profesjonsutøveren må ha avgitt villedende informasjon som følge av uaktsomhet
  2. Skadelidte må ha hatt en rimelig og berettiget grunn til å innrette seg etter informasjonen (innrettelseskriteriet)
  3. Informasjonen må ha vært ment for skadelidte eller en begrenset gruppe (nærhetskriteriet)

I dommene fra 2008 og 2015 slo Høyesterett fast at en tredjepart – et eierskifteforsikringsselskap – som hadde lidt tap som følge av uaktsomhet fra takstmann, kunne rette et direktekrav mot den ansvarlige basert på profesjonsansvaret. Selv om selgeren av eiendommene ikke hadde lidt tap på grunn av uaktsomheten, var det altså ikke nødvendig for forsikringsselskapet å gå veien om regressreglene for å nå frem med erstatningskravet.

I de to nye høyesterettsdommene slår Høyesterett fast at informasjonsansvaret også kan gjøres gjeldende av tredjemenn som har lidt tap som følge av uaktsomhet fra andre profesjonsutøvere.

Bakgrunnen for sak HR-2016-02264-A var at det i eiendomsmeglers salgsoppgave ikke var opplyst at det manglet brukstillatelse for flere seksjonerte utleiehybler i en boligeiendom. Kjøper fikk utbetalt prisavslag og erstatning fra selgers eierskifteforsikringsselskap, og forsikringsselskapet krevde erstatning fra eiendomsmeglers ansvarsforsikringsselskap for sitt tap.

Sakens tvistepunkt var hvorvidt det andre og tredje vilkåret for informasjonsansvar var oppfylt når det var en eiendomsmegler som hadde avgitt informasjonen og ikke en takstmann, slik tilfellet var i de tidligere avgjørelsene.

Høyesterett kom til at en salgsoppgave utgjør et helt sentralt informasjonsgrunnlag for vurderingen av eiendommen og prisfastsettelsen, og at eierskifteselskapet dermed har en berettiget grunn til å innrette seg etter og stole på at eiendomsmeglerens salgsoppgave gir korrekte opplysninger. Høyesterett legger videre til grunn at det må ha vært påregnelig for megleren at eierskifteforsikringsselskapet baserer seg på å den forutsetning at megleren har utarbeidet en riktig og fullstendig salgsoppgave. Det var dermed ikke tvilsomt at også nærhetskriteriet var oppfylt.

I sak HR-2016-2344-A ble en revisor dømt til å betale et større erstatningsbeløp til en sparebank etter å ha skrevet et brev til revisjonsklienten, hvor han uttalte seg om selskapets økonomiske situasjon.

Klienten hadde likviditetsproblemer, og brevet ble brukt i forbindelse med at banken vurderte om den ville finansiere videre drift i selskapet. I brevet viste revisoren til et foreløpig regnskapsutkast og skrev at man ikke forventet noen store overraskelser ved endelig gjennomgang av regnskapsdokumentasjonen. Det viste seg imidlertid at den reelle økonomiske situasjonen i selskapet var vesentlig dårligere enn beskrevet, og banken tapte sin investering.

Partene var uenige om de to første vilkårene for informasjonsansvaret var oppfylt. Etter å ha konkludert med at revisoren hadde opptrådt uaktsomt, drøftet Høyesterett om banken hadde en rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen som ble gitt – altså om innretningskriteriet var oppfylt. Høyesterett viste til rolleforventningen til revisor som allmennhetens tillitsperson, og at brevet omtalte forhold som ligger innenfor kjerneområdet for revisors arbeid. Det var da lite rimelig å forvente at banken ikke skulle kunne legge vekt på det. Høyesterett konkluderte med at vilkårene for informasjonsansvar var oppfylt, og revisoren ble funnet erstatningsansvarlig.

Saken reiste også spørsmål om vilkårene for informasjonsansvar er uttømmende eller om det i tillegg må foretas en konkret helhetsvurdering. Høyesterett uttaler om dette at informasjonsansvaret er et utslag av det alminnelige skyldansvaret, og at en må være varsom med å oppfatte de tre vilkårene som uttømmende i enhver situasjon.