Dom fra Høyesterett – Erstatning for setningsskader etter grannelova – rettslig årsakssammenheng – adekvans

I en ny dom fra Høyesterett (HR-2023-2420-A) tilkjennes huseier erstatning for setningsskader. Dommen inneholder interessante vurderinger rundt spørsmålet om rettslig årsakssammenheng, og særlig adekvans.

Bakgrunnen for saken var et selskap som fikk boret energibrønn på eiendommen sin i Sandefjord. Det oppstod store setningsskader på naboeiendommer i perioden etter at energibrønnen ble etablert. Geotekniske undersøkelser viste at setningsskadene hadde oppstått som følge av en endring i grunnvannstanden og poretrykket i området.  Ingen av de berørte naboene hadde dekning for skadene under sine husforsikringer, og rettet derfor erstatningskrav mot naboen som hadde fått utført boringen samt mot entreprenøren og entreprenørens ansvarsforsikringsselskap, med hjemmel i grannelova § 9.

Høyesterett fant at det forelå ansvarsgrunnlag etter grannelova § 9, både for naboen og entreprenøren.

Deretter gikk man inn på spørsmålet om rettslig årsakssammenheng.

Førstvoterende la til grunn at skadelidtes hus stod på «noe som kan beskrives som et basseng av løsmasse og leire mettet av grunnvann. Dette grunnvannsmagasinet stod før boringen ikke i kontakt med grunnvannet lenger ned i fjellgrunnen. Boringen førte til at det gjennom sprekker i berggrunnen oppstod en forbindelse mellom det «hengende» grunnvannet i bassenget og grunnvannet lenger ned. […] Grunnvannet i bassenget fant dermed veien bia brønnen ned til grunnvannet i berget lenger nede. Lavere poretrykk i bassenget førte til at leiren her trakk seg sammen, slik at overflaten sank. Dette påførte huset store setningsskader».

For Høyesterett anførte skadevoldersiden at de rettslige kravene til årsakssammenheng mellom brønnboringen og skadene ikke var oppfylt. I dette lå det både en anførsel om at brønnboringen var en «for lite vesentlig faktor i årsaksbildet», og at skaden ikke var «adekvat» for skadevolder.

Høyesterett drøftet begge disse vilkårene.

Førstvoterende viste til at utgangspunktet i norsk rett er betingelseslæren, slik den er formulert i rettspraksis: «En faktor anses som årsak dersom den var en nødvendig betingelse for skaden. Ved samvirkende årsaker, hvor flere faktorer har bidratt til skadefølgen, må ‘vår’ faktor være så vidt vesentlig i skadebildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. Rt-1992-64 (p-pille II)».

I subsumsjonen (avsnitt 77) konkluderte Høyesterett med at det etter betingelseslæren forelå rettslig årsakssammenheng, ettersom brønnen skapte en forbindelse mellom det hengende grunnvannet under skadelidtes hus og grunnvannsmagasinet lenger ned i grunnen. Da var det ikke «naturlig å omtale brønnboringen som så uvesentlig i skadebildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den, selv om skaden ikke ville ha skjedd med andre grunnforhold».

Videre drøftet Høyesterett spørsmålet om adekvans.

Som utgangspunkt for drøftelsen ble det vist til HR-2023-1108-A avsnitt 33, hvor Høyesterett knyttet adekvansvurderingen til følgen av den skadegjørende handlingen, og at det er den «som må være upåregnelig, fjern og avledet» ikke nødvendigvis måten skaden er oppstått på. Det ble også vist til HR-2020-1332-A avsnitt 81 (riktignok mindretallets votum), hvor det fremgår at «kjernen i adekvanslæren [er] en avgrensning mot følger av den skadevoldende handlingen som for skadevolder fremstår som så fjerne, avledede og upåregnelige at det ikke er rimelig å pålegge ansvar».

Førstvoterende understreket også at adekvansvurderingen, i henhold til juridisk teori, skal knyttes til «den konkrete skadevoldende hendelsen, ikke den aktuelle typen hendelse mer generelt» (avsnitt 82).

Samlet konkluderte Høyesterett med at setningsskader på hus ikke er uventet som følge av inngrep i grunnen.

Videre uttalte førstvoterende at «[i] en adekvansvurdering kan det også være plass for alminnelige risikofordelings- og rimelighetsvurderinger. Her kan det blant annet spille en rolle hvem som enklest kan pulverisere tapet. Det vil jevnt over være brønnboreforetaket, som regelmessig vil være ansvarsforsikret. Derimot er det mer tvilsomt om vanlige husforsikringer dekker setningsskader som følge av brønnboring i nabolaget».

Når det gjaldt naboen som fikk brønnboringen utført ble det uttalt at ansvaret naturligvis kan «få store økonomiske konsekvenser». Likevel mente Høyesterett at naboens mulighet for ansvarsforsikring måtte spille inn, og at dersom man måtte velge mellom de to naboene «er det uansett mindre urimelig at tapet rammer den som faktisk har fått boret brønnen i egen interesse, enn naboen som har fått huset skadet».

Dette innebar at Høyesterett anså skadefølgen som adekvat for naboen, selv om denne ikke kunne forutsettes å sette seg inn i lokale grunnforhold, og i realiteten måtte stole på brønnboreren.

Naboen og brønnboreren ble funnet objektivt ansvarlige etter grannelova § 9. Høyesterett tok ikke stilling til hvem av dem som til slutt skulle bære tapet, og saken ble sendt tilbake til lagmannsretten for tapsutmåling.

 

Avgjørelsen kan leses her.