Høyesterett avsa 28. september dom i sak om forsikringsmeglers profesjonsansvar, HR-2023-1796-A.
Det var i lagmannsretten rettskraftig avgjort at forsikringsmegler var erstatningsansvarlig for underforsikring som oppstod for en trevarefabrikk ved at dekningen for MIL (maskin, inventar og løsøre) var satt med for lav forsikringssum. Trevarefabrikken trodde at fastmonterte maskiner var omfattet av bygningsforsikringen hos utleier, som var tegnet på fullverdidekning. MIL-dekningen var på «førsterisiko», hvor utbetaling er begrenset til forsikringssummen som forsikringstaker setter selv. Forsikringsmegler ble holdt ansvarlig for ikke å klargjøre skillet mellom de to ulike dekningene tydelig nok.
Saken for Høyesterett gjaldt kun spørsmål om det skulle gjøres avkortning grunnet egen medvirkning, jf. skadeserstatningslovens § 5-1, ved at trevarfabrikken ikke hadde lest forsikringsvilkårene eller på annen måte burde ha kjent til underdekningen.
Høyesterett gjør i avsnitt 28–38 rede for de generelle rettslige utgangspunkter som gjelder for avkortning. Etter både forarbeider og rettspraksis beror dette på en helhetsvurdering, og en konkret «kan»-vurdering.
Det sentrale vurderingstemaet for Høyesterett er hvilke berettiget forventning en kunne ha til skadelidte, altså trevarefabrikken, i den aktuelle situasjonen, jf. avsnitt 35.
Det er verdt å merke seg at Høyesterett tydelig skiller denne saken, med tegning av forsikring via forsikringsmegler, fra situasjoner der forsikringstaker kjøper forsikring direkte fra forsikringsselskapet.
Sentralt i vurdering var hvorvidt trevarefabrikken var blitt oppfordret til å lese vilkårene. Høyesterett fant at en oppfordring i epost for oversendelse av forsikringsavtalen ikke var en oppfordring om å lese vilkårene i sin helhet, men at det kun gjaldt vilkår og sikkerhetsforskrifter forsikringstaker selv skulle oppfylle, jf. avsnitt 50.
Det er videre to andre forhold som særlig ble fremhevet i Høyesterett. Det ene var at dekning for bygningen – der trevarefabrikken trodde at fastmontenterte maskiner var forsikret – var tegnet av et annet selskap. Bygningen hvor trevarefabrikken hadde sin produksjon var eid av et annet selskap, noe som gav en særskilt oppfordring om å sette seg i en avtale en ikke selv var del av. Selv om Høyesterett mente argumentet hadde mye for seg generelt, ble det ikke vektlagt konkret grunnet tett sammenblanding av de to selskapene. Dette til tross for ulike eierforhold og de formelle roller var forskjellig, jf. avsnitt 52. Videre nevnte Høyesterett at trevarefabrikken hadde erfaring fra en tidligere brann – hvor det hadde fremgått at også fastmonterte maskiner ble ansett som maskiner under MIL-dekning – uten at Høyesterett fant at det brakte saken i en annen stilling, jf. avsnitt 53.
På denne bakgrunn fant Høyesterett at det ikke forelå noen konkret oppfordring å lese forsikringsvilkårene, og heller ingen mistanke om underdekning. Dette begrunnet at resultatet her ble annerledes enn i HR-2002-415-A, hvor det ifølge Høyesterett forelå en konkret grunn til å gjennomgå vilkårene. Høyesterett fremholder at forsikringsavtaler er komplekse, og at det er nettopp derfor flere engasjerer forsikringsmeglere for å få nødvendig bistand til å få tegnet de riktige forsikringsdekningene. Hensyns til prevensjon tilsier et strengt ansvar for forsikringsmegler, som har størst kompetanse og derfor mulighet til å unngå feil, jf. avsnitt 54-61
Dommen føyer seg inn i rekken av avgjørelser som statuerer et strengt profesjonsansvar, og klargjør det strenge ansvaret en forsikringsmegler har for å sørge for korrekt tegning for forsikringstaker. I nettopp forsikringsmeglingssitasjonen synes det nå som det skal mye til før det kan være aktuelt å påberope seg avkortning grunnet skadelidtes medvirkning. Dommen er likevel helt konkret begrunnet.
Saken ble prosedert for ansvarsforsikringsselskapet til forsikringsmegler av advokat Joachim Mikkelborg Skjelsbæk
Avgjørelsen kan leses HER