Saken gjaldt spørsmål om forsikringsgivers krav om regress mot en boligselger for utbetaling til kjøper under en selgerforsikring (tidligere eierskifteforsikring), og om det var forsikringsavtaleloven § 4-1, jf. § 4-2 om uriktig opplysning ved tegning som kunne benyttes, eller om korrekt hjemmel var § 4-9 om forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet. Grunnen til at dette har vært diskutabelt er at selgerforsikringsselskapene ikke gjør noen konkret risikovurdering av informasjonen som gis av forsikringstaker – selger – ved tegningen. Det er uten betydning hva det opplyses om for forsikringsselskapene, det eneste som har betydning for risikoen er at opplysningene som gis er korrekt.
Forskjellen mellom de bestemmelsene gir seg utslag i hvilken uaktsomhet som kreves av forsikringstakeren for at selskapene kan avkorte/kreves regress. Mens det etter fal. § 4-1, jf. § 4-2 er tilstrekkelig at forsikringstakeren er mer enn lite å legge til last, krever § 4-9 forsett ved ansvarsforsikring.
Det særegne ved inngåelse av en selgerforsikring er at egenerklæringen som danner grunnlag for forsikringsavtalen også inngår som del i avtalen med boligkjøperen. Forsikringstegningen og det ansvarsutløsende ved å gi uriktig informasjon til kjøper, skjer på samme tid. Selgerforsikring kom først på markedet flere år etter at forsikringsavtaleloven trådte i kraft, slik at lovgiver ikke har hatt noen tanker om den spesielle måte å tegne forsikring på.
Boligselger i det aktuelle tilfelle svarte feil/tilbakeholdt informasjon om at en større tilbygg ikke var lovlig oppført. Forsikringsselskapet ble møtt med et hevingskrav fra boligkjøper, og forlikte etter hvert saken med kjøper med utbetaling av kroner 700 000. Dette beløpet ble krevd i regress fra boligselger.
Høyesterett var enig i at det var grunnlag for regress, men delte seg om begrunnelsen. Et flertall på fire dommere kom i likhet med de tidligere instanser til at forsikringsavtaleloven § 4-2, jf. § 4-1 kom til anvendelse. Førstvoterende fant at ordlyden ikke stengte for å omfatte det å gi riktige og fullstendige svar på spørsmålene i egenerklæringsskjemaet. Det stilles ikke krav om at opplysningene rent faktisk har betydning eller at det gjøres en konkret risikovurdering.
Førstevoterendende fant støtte for sitt syn i forarbeidene, som naturlig nok ikke nevner selgerforsikring med ett ord, men som trekker frem viktigheten av at forsikringsselskapet får korrekt informasjon ved tegning. Videre fant hun støtte i informasjonsansvarsdommene I, II og III (HR-2008-1464-A, HR-2015-1092-A og HR-2016-2264-A) hvor Høyesterett konkluderte med at forsikringsselskapene kunne innrette seg i tillit til at takstmenn og meglere utførte sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte, selv om forsikringsselskapene ikke konkret innrettet seg etter den informasjonen som ble gitt.
Endelig tilla Høyesterett sterk vekt på prevensjonshensyn og hensynet til at ansvars skal plasseres der hvor det hører hjemme, nemlig hos selger.
Et mindretall på én dommer mente at da opplysningene i egenerklæringen ikke hadde betydning for forsikringsselskapene måtte regresskravet mot selgeren forankres i § 4-9 om sikredes fremkalling av forsikringstilfellet. Selgeren hadde i egenerklæringsskjemaet forsettlig gitt uriktige opplysninger til kjøperen av boligen, og han hadde dermed fremkalt det forsikrede mangelsansvaret, slik at det uansett var grunnlag for regress.
Det er nå endelig avklart at selgerforsikringselskapene kan benytte fal. § 4-1 og § 4-2 som grunnlag for avkortning/regress mot selgere som ikke gir korrekte opplysninger ved tegning av forsikringen.
Du kan lese dommen i sin helhet her (ekstern lenke).
Advokat Joachim Skjelsbæk prosederte saken på vegne av forsikringsselskapet.