Høyesterett avsa 17. juni 2020 dom i sak hvor problemstillingen var når forsikringstilfellet ved forsikring av tap av helseattest inntreffer.
Skadelidte fikk inndratt helseattest syv måneder etter at arbeidsforholdet opphørte. Det var på det rene at sykdommen som ledet til tapet av helseattest hadde inntruffet mens han fortsatt var ansatt. Spørsmålet var om forsikringstilfellet inntraff på tidspunkt for sykdommen eller ved den faktiske inndragningen av helseattest. Anken fra skadelidte førte ikke frem og Høyesterett kom enstemmig frem til at forsikringstilfellet først kan anses inntruffet på det tidspunktet helseattesten er trukket tilbake. Forsikringstiden var da utgått, jf. forsikringsavtalelovens § 19-6 som ved kollektive forsikringer gir den sikrede to måneder ettervern når en trer ut av den gruppen det er tegnet forsikring. Det var ikke grunnlag for å innfortolke noen lenger ettervernsperiode enn lovens normalordning.
Høyesterett kom videre til at det ikke var grunnlag for avtalerevisjon etter avtaleloven § 36. En slik revisjon ville i tilfelle bety at forsikringsproduktet ville endre karakter ved å enten utvide forsikringstiden eller ved å omdefinere forsikringstilfellet. Når den konkrete urimelighet ikke var markert nok, måtte forsikringsrettslige systembetraktninger veie langt tyngre.
Dommen gir god veiledning i tolkning av forsikringsavtaler og bruk av avtalelovens § 36 på kollektive forsikringsavtaler.
Saken ble prosedert av partner Joachim Dahl Wogstad Skjelsbæk på vegne av Protector Forsikring.
Dommen kan leses i sin helhet hos Lovdata.
New verdict from the Norwegian Supreme Court
On 17 June 2020 The Supreme Court gave a judgment in a case where the issue was when the insurance case for insurance against loss of health certificate occurs.
The claimant lost his health certificate for working offshore seven months after his employment ended. It was clear that the illness that led to the loss of health certificate had occurred while he was still employed. The question was whether the insurance claim occurred on the time of illness or on the time of the loss of health certificate. The Supreme Court unanimously concluded that the insurance claim can only be considered to have occurred at the time the health certificate is actually withdrawn. The period of insurance was then expired, cf. section 19-6 of the Insurance Contract Act, which provides for the insured to be covered a minimum of two months after leaving the collective insurance group. There was no basis for interpreting any longer period of post protection than the normal system of the Insurance Contract Act.
The Supreme Court further ruled that there was no basis for contract audit after section 36 of the Contract Act which gives ground to set aside unreasonable contracts. Such an audit would mean that the insurance product would change character either by extending the insurance period or by redefining the insurance case. The unreasonableness in this case was not substantial enough compared to disadvantages such an audit could give.
The judgment provides good guidance in interpreting insurance contracts and is used by section 36 of the Contract Act on collective insurance contracts.
The case was litigated by partner Joachim Dahl Wogstad Skjelsbæk on behalf of Protector Forsikring.