Oslo tingrett kom nylig med en avgjørelse der straffelovens bestemmelse om hvitvasking ble anvendt som selvstendig avslagsgrunn ved forsikringsoppgjør. Straffeloven § 337 lyder:
For hvitvasking straffes den som
| a. yter bistand til å sikre utbyttet av en straffbar handling for en annen ved for eksempel å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller investere det, eller | |
| b. gjennom konvertering eller overføring av formuesgoder eller på annen måte skjuler eller tilslører hvor utbyttet av en straffbar handling han selv har begått, befinner seg, stammer fra, hvem som har rådigheten over det, dets bevegelser, eller rettigheter som er knyttet til det. |
Der et forsikringsselskap mottar et krav og utbetaler erstatning, kan det risikere å gjøre seg skyldig i hvitvasking dersom forsikringsobjektet er skaffet til veie på ulovlig vis eller lignende. En utbetaling vil da ytterligere tilsløre midlenes opprinnelse å gi de et skinn av lovlighet de ikke fortjener. Slik medvirkning er straffbart.
I dom fra Oslo tingrett 04.07.2022 påberopte forsikringsselskapet hvitvasking som selvstendig avslagsgrunnlag sammen med Norske Lov 5-1-2 og avtaleloven § 36. Retten nevnte av eget initiativ avtale om forsikring av ulovlig interesse, jf NOU 1987:24. Dette er ikke det samme som hvitvasking, mer om dette lenger ned.
Saken gjaldt krav om utbetaling under en kaskoforsikring etter bilbrann. Oslo tingrett kom til at IF ikke var forpliktet til å utbetale erstatning da IF ikke er forpliktet til å begå en straffbar handling for å oppfylle forsikringsavtalen. Da det kunne utelukkes at bilen var kjøpt / finansiert med lovlige midler, ville en utbetaling innbefatte hvitvasking.
Ulovlig interesse ble ikke berørt i domsgrunnene. Det gjentas under vurderingen av saksøkers subsidiære anførsel at IF ikke er forpliktet etter både Norske Lov 5-1-2 og avtaleloven § 36 sml straffeloven § 337.
Hvitvasking og ulovlig interesse.
Forsikringsavtaleloven (FAL) av 1989, i motsetning til FAL av 1930, inneholder ingen bestemmelser som kan fange opp ulovlige interesser. Den gamle lovens § 35 sa at «enhver lovlig interesse» kunne være gjenstand for forsikring, motsetningsvis at ulovlige interesser ikke kunne være det. Hvitvasking er regulert i straffeloven § 337 og begrepet ulovlig interesse etter FAL av 1989 har vært hjemlet i Norsk Lov 5-1-2, avtaleloven § 36 og er som regel også nevnt i forsikringsvilkårene. Norsk Lov 5-1-2 og avtaleloven § 36 ble løftet frem av forarbeidene til FAL 1989 som alternativ til den gamle bestemmelsen.
Begrepet ulovlig interesse har vært behandlet av Høyesterett i Rt-2006-328. Et kjøretøy som beviselig hadde blitt skaffet til veie ved straffbare handlinger hadde blitt videresolgt og dernest forsikret. Høyesterett viser i premiss 41 til utgangspunktet:
Det er et vilkår for en gyldig forsikring at den gjelder en «lovlig forsikringsinteresse», jf. for eksempel NOU 1987:24 side 118.
Høyesterett gjentar her det som fremgikk av FAL 1935. Høyesterett kom til at forsikringsinteressen ikke var lovlig, og at forsikringsavtalen derfor ikke var gyldig. Det ble lagt vekt på at det var nær sammenheng mellom den forsikrede interessen og det ulovlige forholdet.
Høyesterett fant ikke grunn til å gå inn på om forsikringsselskapet ville gjort seg skyldig i den gamle straffelovens § 317 ved å utbetale. Denne bestemmelsen omhandlet både heleri og hvitvasking. Dette viser blant annet at avslag etter den nye straffeloven § 337 og avslag fordi forsikringsgjenstanden utgjør en ulovlig interesse, er to selvstendige avslagsgrunner og ikke det samme. Hadde ulovlig interesse og medvirkning til hvitvasking ikke vært selvstendige avslagsgrunner, hadde Høyesterett behandlet de samlet.
Ulovlig interesse er hjemlet i blant annet forsikringsvilkårene, Høyesteretts praksis, Norsk Lov 5-1-2 og avtaleloven § 36. Vurderingstemaet er forsikringsgjenstanden og den interessen den representerer. Dersom det ulovlige forholdet har nær sammenheng og tilknytning med gjenstanden, plikter ikke forsikringsselskapet å utbetale. Motsatt vil være tilfelle der den ikke har en slik nær tilknytning. Et mye brukt eksempel er en forsikret TV der forsikringstaker ikke har betalt lisens, jf også NOU 1987:24 s 111. I slike tilfeller vil det ulovlige forholdet være for fjernt og avledet til at det er grunnlag for avslag. Motsatt fall vil det å forsikret et parti narkotika innebære at domstolen ikke engang vil befatte seg med avtalekomplekset i det hele tatt, og skal avvise saken ex officio.
Ved utbetaling grunnet medvirkning til hvitvasking er ikke det sentrale forsikringsinteressen, men om et forsikringsselskap skal være tvunget til å gjennomføre en avtaleforpliktelse dersom det samtidig medfører at det blir skyldig i et alvorlig straffbart forhold. Det skiller seg derfor vesentlig, selv om faktum i sakene kan ha klare likhetstrekk. Oslo tingrett konkluderte at selskapet ikke var forpliktet til å gjennomføre en transaksjon i slike tilfeller.
Hvorvidt dette er uttrykk for gjeldende rett er usikkert. På den ene siden står prinsippet om at avtaler skal holdes sterkt i Norsk rettstradisjon, og er en bærebjelke for et velfungerende samfunnsliv. Og det er ingen tvil om at det kan representere et avtalebrudd dersom et forsikringsselskap ikke utbetaler der både farefeltet og tapsfeltet er sannsynliggjort. Samtidig er det urimelig at en avtalepart skal være forpliktet til å begå straffbare handlinger. Som Oslo tingrett også påpeker er beviskravet er skjerpet. Det vil derfor kun være de forholdsvis klare tilfellene som vil rammes.
Det problematiske forholdet til hvitvaskingsloven § 28.
Det fremgår av hvitvaskingsloven (hvvl) § 28 første ledd:
Rapporteringspliktige, herunder styremedlemmer, ledere, ansatte og andre som utfører oppdrag på vegne av rapporteringspliktige, skal ikke gjøre kunden eller tredjepersoner kjent med undersøkelser, oversendelse av opplysninger til Økokrim eller etterforskning.
Brudd på bestemmelsen er straffbart, jf straffeloven § 51, og vil ramme både enkeltpersoner og foretak. Hverken kunden eller andre skal gjøres kjent med at det gjøres undersøkelser eller på annen måte at hvitvasking er noe foretaket ser nærmere på. Problemet med avslag grunnet medvirkning til hvitvasking etter straffeloven § 337 er at det er umulig å avslå en sak med hjemmel i medvirkning til hvitvasking, uten at kravstiller samtidig blir gjort oppmerksom på en mistanke om hvitvasking.
Her vil et forsikringsforetak potensielt sett havne i en situasjon hvor det må begå en straffbar handling uansett hva det velger å gjøre. Enten kan det utbetale å gjøre seg skyldig i hvitvasking, eller så kan det avslå på samme måte som IF gjorde i saken i Oslo tingrett, og potensielt gjøre seg skyldig i brudd på hvvl § 28. Ofte vil det i slike saker kunne foreligge svik og ofte vil det også være tale om en potensiell ulovlig interesse, og da kan man anvende dette som avslagsgrunn. Likevel vil det tenkes tilfeller der slike avslagsgrunner ikke kan anvendes, og man står kun igjen med avslag grunnet medvirkning til hvitvasking. Hva skal forsikringsforetaket i slike tilfeller gjøre?
Det følger av Finanstilsynets veileder til hvitvaskingsloven 8/2019 at et av formålene bak avsløringsforbudet er å forhindre at uvedkommende, blant annet kunden, får informasjon som kan vanskeliggjøre en eventuell straffeforfølgelse. Dette må anses som et av hovedformålene. Ved å avsløre at det foreligger mistanke om hvitvasking, vil det kunne vanskeliggjøre arbeidet til Økokrim. Dette bør være det bærende hensynet der foretaket vurderer hva det bør gjøre. Hensynet harmonerer godt med lovens formål som er blant annet å forebygge og å avdekke hvitvasking og terrorfinansiering.
Som et utgangspunkt bør derfor ikke et forsikringsforetak avslå et krav som følge av mulig medvirkning til hvitvasking etter straffeloven § 337 før det har sendt en melding om mistenkelig transaksjon (MT melding) til Økokrim, jf hvvl § 26. Mistanke om medvirkning til hvitvasking utløser ingen av varslingspliktene etter forsikringsavtaleloven. I tilfeller der det avslås grunnet mistanke om medvirkning til hvitvasking, vil det gjennomgående være behov for en MT-melding. Forsikringsselskapet bør derfor sende inn denne samt avvente Økokrim sin tilbakemelding. Der den ikke kommer, noe den ofte ikke gjør, må forsikringsselskapet foreta en selvstendig vurdering opp mot formålene bak hvvl, og sammenligne disse med faren for å havne i straffeansvar etter strl § 337. Avslag grunnet mistanke om hvitvasking er også et forhold det vil være aktuelt å informere Økokrim om.
Oppsummering
Dommen i Oslo tingrett viser at kan være mulig å avslå kravet grunnet mistanke om hvitvasking og å vinne frem med dette i domstolen. Samtidig er slike avslag problematiske grunnet hvvl § 28, og det er viktig at forsikringsselskapene har et bevisst forhold til slike avslag. Det bør ikke være en fast rutine i enhver sak der dette kan benyttes, men heller anvendes konkret.
****
Espen Hollerud Joachim Mikkelborg Skjelsbæk
advokat BACH advokat (H) Riisa