Ny avgjørelse fra Høyesterett: Forsikringsselskap kan kreve erstatning fra kommune etter brann

Ny avgjørelse fra Høyesterett: Forsikringsselskap kan kreve erstatning fra kommune etter brann

Norges Høyesterett avsa den 25. juni 2024 dom i sak mellom Gjensidige Forsikring og Rana kommune vedrørende krav om regress etter forsikringsutbetaling som Gjensidige hadde foretatt som tingskadeforsikrer for en bolig. Rana kommune hadde leid og fremleiet en bolig til flyktninger og i den forbindelse oppstod det en brann som medførte totalskade på boligen som var leid ut. Gjensidige utbetalte erstatning til huseier, men fremmet regresskrav mot Rana kommune med bakgrunn i leiekontrakten med huseier.

I tingretten førte regresskravet frem, mens lagmannsretten frifant kommunen. Problemstillingen i Høyesterett var dels om skadeserstatningslovens regler om begrensning i regressadgangen, Skl. § 4-3 jf. § 4-2, kom til anvendelse i kontraktsforhold, og om vilkårene i bestemmelsene om begrensninger i regressadgangen i så fall kom til anvendelse.

Høyesterett fastslår at det i utg.pkt gjelder full regressadgang for et tingskadeforsikringsselskap, men at Skl. § 4-3 jf. § 4-2 representerer begrensninger i denne regressadgangen. Dette er i tråd med tidligere rettsavgjørelser.

I tråd med HR-2019-2386 legger Høyesterett til grunn at Skl. §§ 4-3 jf. 4-2 i utg.pkt ikke gjelder for kontraktsrettslig ansvar, men at det kan tenkes unntak fra dette i nærmere angitte tilfeller. Også dette er i tråd med tidligere rettspraksis.

Høyesterett kommer imidlertid deretter til at et tilfelle som dette, hvor Rana kommune var erstatningsansvarlig overfor huseier etter husleieavtalen mellom partene, ikke er et slikt tilfelle. Avgjørende for Høyesterett er at kravet bygger på husleieavtalen mellom huseier og kommunen alene, og at selve karakteren av den fysiske skaden forårsaket av fremleietakeren ikke får avgjørende betydning i den sammenheng.

Dette skiller seg fra konklusjonen i blant annet LG-2020-145502 der lagmannsretten kom til at en tilsvarende skade forårsaket av en fremleietaker ikke kunne kreves dekket fra leietakeren, et bemanningsbyrå,  av forsikringsselskapet, samt en rekke andre dommer hvor det har vært forutsatt at Skl. § 4-3 jf. § 4-2 også kommer til anvendelse i tilsvarende kontraktsforhold.

Høyesterett drøfter så om regress kan avskjæres på ulovfestet grunnlag, men kommer til at det ikke er aktuelt med mindre det foreligger helt særegne omstendigheter. Det gjorde det ikke i det konkrete tilfellet.

Dommen er prinsipielt viktig da den innebærer at regresskrav fra tingskadeforsikrer mot en leietaker eller fremleietaker, så lenge kravet har hjemmel i husleieavtalen, kan fremmes fullt ut uten hinder av regressbegrensningsreglene i Sk. § 4-3 jf. § 4-2.  I prinsippet medfører dette at tingskadeforsikrer som utbetaler forsikring til en huseier, vil ha full regress for sine utbetalinger mot skadevolder så lenge kravet er basert på kontraktsrettslig ansvar.