av: advokat Axel F. Knudtzon
Høyesterett avsa 22. oktober 2025 dom i sak som gjaldt lemping av et regresskrav. Kravet var reist av forsikringsselskapet Gjensidige, som hadde utbetalt erstatning etter en boligbrann.
Sakens bakgrunn
I 2018 oppsto en brann som førte til totalskade på en bolig. Årsaken var tørrkoking, etter at en leietaker hadde latt kokeplatene stå på etter matlaging. Kostnadene til riving og oppføring av ny bolig ble dekket av Gjensidige i henhold til forsikringsavtalen. Forsikringsselskapet rettet deretter et regresskrav mot kommunen, som hadde leid boligen og brukt den til bosetting av flyktninger. Etter leieavtalen var kommunen ansvarlig for «skader som er påført boligen av sine fremleietakere».
Adgangen til å fremme regresskrav
For at Gjensidige skal nå frem med regresskravet, må det være hjemmel for det. I utgangspunktet fant partene at grunnlaget måtte finnes i skadeserstatningsloven § 4-2 (1). Bestemmelsen lyder:
«I det omfanget det er på det rene at en skade kan kreves dekket av forsikring for tingskade eller annen formuesskade, kan den skadelidte bare gjøre gjeldende sitt erstatningskrav mot den ansvarlige skadevolder dersom skaden er voldt:
a) ved forsett eller grov uaktsomhet av den ansvarlige selv, eller
b) i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet.»
Spørsmålet var om skaden kunne anses å være voldt i «Ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet».
Tingretten idømte kommunen å betale erstatning, og la til grunn at Gjensidige hadde regressadgang etter bestemmelsen. Lagmannsretten kom til motsatt resultat, og frifant kommunen. De mente at Gjensidige ikke hadde regressadgang etter reglene i skl. § 4-3 jfr. § 4-2 (1) b.
Gjensidige anket avgjørelsen til Høyesterett.
Høyesterett vurdering i HR-2024-1156-A
I HR-2024-1146-A la Høyesterett til grunn at skadeserstatningslovens regler ikke kom til anvendelse på regresskravet, ettersom kravet var fremmet på rent kontraktsrettslig grunnlag. Retten fant heller ingen begrensning i regressadgangen på ulovfestet grunnlag.
Begrunnelsen til Høyesterett følger av premiss 43:
«Jeg ser dette som et rent kontraktsrettslig ansvar som ingen andre enn kommunen kunne pådratt seg. Anvendelse av regressavskjæringsreglene i slike tilfeller ville grepet inn i den avveide risikofordelingen som husleiekontrakten og husleielovens bestemmelser bygger på. Etter mitt syn får ikke skadeserstatningsloven §§ 4-2 og 4-3 anvendelse i en slik situasjon.
Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom, og saken ble sendt tilbake for ny behandling.
Ved ny behandling utmålte lagmannsretten erstatning til Gjensidige, men lempet kommunens ansvar med 50 % etter husleieloven § 2-14. Gjensidige var ikke enige i at det var grunnlag i lemping, og inngav anke til Høyesterett. Dette spørsmålet var nylig til behandling.
Adgangen til å lempe kommunens erstatningsansvar – HR-2025-2081-A
Spørsmålet for Høyesterett var nå om det forelå grunnlag for å lempe kommunens ansvar, helt eller delvis. Denne vurderingen måtte foretas konkret, med utgangspunkt i husleieloven og leietakerens erstatningsansvar.
Høyesterett understreket som utgangspunkt at erstatningen skal tilsvare det økonomiske tapet som følger av misligholdet av leieavtalen, så langt tapet med rimelighet kunne forutsees.
Adgangen til lemping følger av husleieloven § 2-14 (5). Høyesterett påpekte også at en tilsvarende adgang til lemping fremgår av skadeserstatningsloven § 5-2, selv når misligholdet har oppstått i et kontraktsforhold.
Husleieloven § 2-14 femte ledd lyder slik:
«Ansvaret kan settes ned dersom det vil virke urimelig for utleieren ut fra størrelsen på tapet i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og ut fra forholdene ellers.»
Høyesterett la til grunn:
- «Liknende tilfelle» innebærer at tapet må sammenlignes med normalt tap i tilsvarende situasjon. Dersom tapet er påregnelig, hindrer det ikke lemping.
- «Forholdene ellers» åpner for bred vurdering, men forarbeidene viser at adgangen til lemping er snever.
Videre vurderte de forholdet mellom skadevolder og forsikringsselskap:
- Forsikringsselskapet har mottatt premie og kan fordele risikoen.
- Momenter som kunne tale for lemping må veies opp mot formålet med regressadgangen: å plassere ansvaret der det hører hjemme.
Rettsregelen ved lemping
Høyesterett oppsummerer rettsregelen (i premiss 45 -47):
(45) Det klare utgangspunktet ved erstatningsutmålingen er at skadelidte har krav på å få dekket sitt økonomiske tap som følge av misligholdet. Lemping etter husleieloven § 2-14 femte ledd er bare aktuelt der et uavkortet erstatningsansvar vil virke urimelig tyngende for den ansvarlige. Lempingsadgangen er snever og er ment å dekke tilfeller der normal tapsutmåling slår særdeles skjevt ut.
(46) Det står sentralt om det oppståtte tapet overstiger et antatt normaltap i lignende misligholdssituasjoner. Ved vurderingen har det betydning om tapets omfang skyldes individuelle forhold på skadelidtes side, eller om det oppståtte tapet ligger i yttergrensen av hva som kan anses som en påregnelig følge av misligholdet.
(47) Om ansvaret er urimelig tyngende, beror ellers på en totalvurdering av forholdene ellers, der blant annet skyldforholdene, tapets størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter og den ansvarliges økonomiske bæreevne er relevante momenter. Det kan også ha betydning om saken gjelder lemping av regressansvar, der den direkte skadelidtes interesser er ivaretatt gjennom forsikringsdekning.
Adgangen til lemping må gjøres på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering.
Momenter i den konkrete vurderingen
Høyesterett vurderte om et fullt erstatningsansvar for kommunen ville være urimelig tyngende. Retten påpekte at tapet var en klart påregnelig følge av alminnelig uaktsomhet – tørrkoking er en vanlig årsak til boligbranner – og at kommunen hefter for leietakers handlinger uavhengig av at de ikke ble utført av egne ansatte.
Tapets størrelse, kommunens økonomiske bæreevne og dens status som profesjonell kontraktspart tilsier at fullt ansvar ikke er urimelig. Dette til tross for at kommunen ikke kan forsikre seg mot slike tap, mens skadelidtes tap allerede er dekket av forsikring.
Høyesterett viste også til skadeserstatningsloven og forsikringsavtaleloven, og understreket at regressadgangen ikke skal gi tilfeldig fordel til forsikringsselskapet.
Hovedformålet med regress er å plassere ansvaret der det rettslig hører hjemme, og adgangen til lemping er snever. På bakgrunn av dette fant Høyesterett ingen grunn til å lempe kommunens ansvar.
Betydning for lemping av regresskrav
Avgjørelsen illustrerer rekkevidden av adgangen til lemping – både innenfor og utenfor kontraktsforhold – og synliggjør de momentene som inngår i den konkrete vurderingen. Til tross for at kommunen ikke har mulighet til å forsikre seg mot denne typen tap, fant Høyesterett at et regresskrav som det foreliggende ikke fremstår som urimelig tyngende, ettersom det økonomiske ansvaret bør plasseres der det rettslig sett hører hjemme.
Gjensidige fikk med dette dekket sitt regresskrav uten avkortning. Avgjørelsen illustrerer at det skal mye til for å avvike utgangspunktet om at skadelidte har krav på å få dekket sitt økonomiske tap fullt ut. Avgjørelsen blir derfor et siste punktum i en sak som versert for domstolene i hele fem omganger.
Dommen fra Høyesterett kan leses her:
https://lovdata.no/pro/#document/HRSIV/avgjorelse/hr-2025-2081-a?searchResultContext=1725&rowNumber=1&totalHits=3
