Saken gjaldt regress mellom Gjensidige og KLP etter en boligbrann som startet i en parkert bil. Bilen var parkert i en carport nær boligene.
Det rettslige spørsmålet var om skadene på boligene var unntatt fra det objektive ansvaret i bilansvarsloven, jf. § 2 første ledd bokstav b (som gjelder skade «gjord medan vogna er forsvarlig fråsegsett utanfor gate, veg eller annan stad der ålmenta kan ferdast».)
Partene var enige om at årsaken til brannen skyldes en teknisk svikt, og at vilkårene for ansvar etter hovedregelen i bilansvarsloven § 4 dermed var oppfylt.
Allerede innledningsvis (avsnitt 49) gir Høyesterett klart uttrykk for at det ikke var tvil om at bilen ble behandlet forsvarlig.
Høyesteretts flertall avfeide også at kravet til forsvarlighet må tolkes innskrenkende slik at det ikke får anvendelse når skaden oppstår på grunn av teknisk svikt eller uforsvarlig ordning.
Høyesteretts flertall finner at vilkårene fråsegsett og utanfor gate, veg eller annan stad der ålmenta kan ferdast må sees i sammenheng (avsnitt 57). Flertallet gir uttrykk for at dette er en forutsetning får å kunne ta stilling til i hvilken grad det relevante farekomplekset i en gitt situasjon gjør seg gjeldende i en slik grad at det objektive bilansvaret bør gjelde.
Flertallet legger i sin tolkning av rekkevidden av unntaksbestemmelsen vekt på uttalelser i forarbeidende, som gir støtte for en snever fortolkning av unntakene i bilansvarsloven, og viser til Rt 1965 451 side 453 (Vinsje-dommen) og Rt 2012-233 avsnitt 36 (tankbil-dommen). Ved gjennomgang av forarbeidene og rettspraksis finner flertallet (avsnitt 71) at kildene må forstås slik at unntaket er ment å gjelde tilfeller der det ikke er bilens typiske farepotensial som har forårsaket skaden, herunder den risikoen som knytter seg bilens fart, tyngde og lettbevegelighet, men også risiko knyttet til dens motor og tekniske utstyr. Basert på kildene finner flertallet (avsnitt 72) at dette «tilsier at skader som er forårsaket av parkerte biler i relativ vid utstrekning må omfattes av det objektive ansvaret i bilansvarsloven».
Flertallet ser også hen til Prop. 137 L (2018–2019), der departementet drøftet om det var behov for endringer i bilansvarsloven § 2 første ledd bokstav b i lys av motorvogndirektivet og praksis fra EU-domstolen. I Prop. 137 L (2018–2019) forutsatte departementet at det ikke var behov for endring da «forsvarleg fråsegsett» utelukker at bilen kan være i bruk (use of vehicle) slik motorvogndirektivet art. 3 legger opp til. Deparmentet viser til at i de tilfellene hvor motorvognen er «forsvarleg fråsegsett» vil den være tatt ut av bruk som motorvogn. Som flertallet viser til i avsnitt 82, er det fra departementet uttalt at bilansvaret må tolkes i lys praksisen til EU-domstolen. Flertallet legger derfor til grunn at det er en målsetning at det søkes oppnådd samsvar mellom direktivet og bilansvarsloven. Flertallet legger vekt på dom C-100 Linea Directa fra EU-domstolen i 2019, der saksforholdet hadde flere likhetstrekk med den foreliggende saken. Linea Directa omhandlet en bil som hadde stått parkert i over 24 timer i en garasje. Det oppstod brann i det elektriske anlegget i bilen og bygningen ble skadet. Etter spansk rett hadde føreren et objektivt erstatningsansvar. Litt forenklet sagt, konkluderte EU-domstolen at bilen i hadde vært i bruk da brannen oppstod. Nevnte dom fra EU-domstolen bygger på at en bil som benyttes regelmessig, må anses å være i bruk i direktivets forstand. Skaden måtte dermed omfattes av forsikringsselskapets dekningsplikt etter direktivet. Høyesteretts flertall legger til grunn at bilansvarsloven må tolkes på samme måte. Flertallet viser til at det er grunnlag for en slik forståelse, til tross for uklarheter i forarbeidende.
Flertallet konkluderer i avsnitt 92 med at bilansvarsloven § 2 første bokstav b må forstås slik at den ikke omfatter ordinær parkering av biler som er i regelmessig bruk. Resultatet blir derfor at anken forkastes.
Mindretallet var av en annen oppfatning, og kom til at vilkårene i bilansvarsloven § 2 første ledd bokstav b var oppfylt og at Gjensidige følgelig måtte frifinnes. Mindretallet er enig med flertallet i at det ikke gjelder noe unntak for teknisk svikt i § 2 første ledd bokstav b.
I likhet med flertallet, finner mindretallet at kravet til forsvarlighet må anses oppfylt.
Mindretallet legger imidlertid til grunn en annen oppfatning av fråsegset. Det er blant annet vist til at forarbeidene, praksis og juridisk teori ikke krever langvarig oppbevaring, men det avgjørende for vurderingen er om bilen er satt ut av bruk. Mindretallet konkluderer med at bilen i dette tilfellet må anses fråsegsett i lovens forstand.
Når det gjelder vilkåret om at bilen må være plassert utanfor gate, veg eller annan stad der ålmenta kan ferdast, finner mindretallet dette klart oppfylt.
Deretter drøfter mindretallet om EØS-retten må føre til at Gjensidige likevel må anses ansvarlig på grunn av våre forpliktelser gjennom EØS-avtalen. Mindretallet finner at det er samsvar mellom det underliggende erstatningsansvaret etter norsk rett og selskapets dekningsplikt, slik direktivet krever.
Dommen kan leses hos Lovdata.