Advokat Amund Hol Steinsvik i Advokatfirmaet Riisa har bistått staten i en sak for Høyesterett hvor mor til et 15 år gammelt barn krevde erstatning for psykisk skade forårsaket av at barnet døde på grunn av behandlingssvikt.
NPE hadde tidligere erkjent ansvar for barnets død. I relasjon til mors sak, hadde staten erkjent at det forelå ansvarsgrunnlag, skade og faktisk årsakssammenheng. Den prinsipielle problemstillingen i saken knyttet seg til den rettslige årsakssammenhengen – dvs. pårørendes krav på erstatning for psykisk skade som følge av nærståendes fysiske skade (såkalt «sjokkskade-erstatning»).
Tradisjonelt har Høyesterett prinsipielt hatt en meget restriktiv holdning til vern av sjokkskader. Med støtte i denne praksisen prosederte staten på at det måtte foreligge en ekstraordinær skadehendelse som i særlig grad var egnet til å sjokkere. Bårdsen (som er førstevoterende) sin beskrivelse av rettstilstanden er i tråd med dette, men Høyesterett mente samtidig at det nå lå til rette for «en viss justering».
Den justerte rettsregelen fremgår i avsnitt 49. Ved barnedødsfall er det generelt ikke upåregnelig at foreldre får en psykisk skade. Dette gjelder selv om det ikke foreligger skyld hos enkeltpersoner og selv om forelderen ikke er til stede når skaden oppstår. Ansvar forutsetter likevel at skadehendelsen representerer en «særlig belastning», hvor nærhet mellom den psykiske skaden og skadehendelsen utgjør et moment.
I den konkrete vurderingen av saken kom Høyesterett til at den psykiske skaden måtte anses påregnelig og staten ble derfor holdt erstatningsansvarlig.
Saken var anlagt som et fastsettelsessøksmål og dommen omfatter derfor ikke erstatningsutmålingen. Det gjenstår å se hvordan staten (NPE) vil vurdere en eventuell begrensning i utmålingen basert på de tilnærmet samme adekvansforhold.
Les dommen i sin helhet hos Lovdata.