Høyesterett avsa den 12. september 2018 dom i sak om oppreisningserstatning til de etterlatte etter et dødsfall i trafikken. Advokat Rune Tveit i Advokatfirmaet Riisa representerte forsikringsselskapet.
Føreren av bilen som forårsaket dødsfallet var psykotisk og forsøkte å ta sitt eget liv. Det var ikke omtvistet at hans erstatningsplikt ville utmåles under hensyn til særbestemmelsen for sinnssyke i skadeserstatningsloven § 1-3. Spørsmålet var om trafikkforsikringsselskapets ansvar etter bal. § 4 skulle begrenses til den oppreisningserstatning den personlige skadevolderen kunne vært holdt ansvarlig for.
Høyesterett viste til at selskapet, etter bilansvarsloven § 4, bare plikter å betale oppreisning hvis den personlige skadevolder fyller vilkårene om forsett eller grov uaktsomhet i skadeserstatningsloven § 3-5. Retten viste også til at oppreisningsansvar tidligere var unntatt dekning etter bilansvaret, og at denne særreguleringen ga et signal om at denne erstatningsposten skiller seg fra de andre erstatningspostene.
Loven ble endret i 2009, foranlediget av en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen (E-8/07 Nguyen) hvor det ble uttalt at EØS-statene plikter å sikre at «det ansvar som etter nasjonal rett kommer til anvendelse, er dekket av forsikring». Det var ikke forenlig med motorvognforsikringsdirektivene å gjøre unntak for oppreisningsansvaret i bilansvarsloven.
Høyesterett mente denne forhistorien bidrar til en forståelse av loven, og viste til uttalelser i forarbeidene om at lovgiver tok sikte på å «innlemme skadevolderens personlige oppreisningsansvar i den obligatoriske forsikringsdekningen etter bilansvarslova». Høyesterett uttalte at dette ga et signal om at dekningen ikke var ment å dekke mer enn den personlige skadevolderens ansvar, og viste til at siktemålet med lovendringen var å legge risikoen for skadevolderens manglende betalingsevne hos selskapet.
Høyesterett mente forarbeidene må forstås slik at det er skadevolderens personlige ansvar som skal dekkes av forsikringen. Forsikringsselskapet er ment å være en betalingsgarantist, men ikke mer. Skadelidte kan altså ikke fremme et høyere krav mot forsikringsselskapet enn mot skadevolderen.
Anken ble forkastet og forsikringsselskapet vant saken.
Les dommen i sin helhet her.