Hålogaland lagmannsrett avsa den 20.01.21 dom i tvist om erstatning for omfattende personskade etter en snøscooterulykke den 19. januar 2013. Advokatene Rune Tveit og Ole Andresen representerte Fremtind Forsikring.
Saken reiste spørsmål om ansvarsgrunnlag etter bilansvarsloven § 4, avkortning på grunn av promille og manglende bruk av hjelm, og om utmåling av erstatning for mén og merutgifter.
De faktiske omstendighetene rundt ulykken var uklare. Lagmannsretten konkluderte etter bevisførselen med at to scootere var involvert i ulykken og at skadelidte hadde vært passasjer på scooteren som var forsikret i Fremtind. Retten kom til at han hadde blitt kastet av denne scooteren da den kjørte på en skiløper, og at han kort etter ble påkjørt av en ukjent snøscooter og påført omfattende hodeskader. Det var ikke mulig å peke ut hvilken scooter som kjørte på ham, men retten mente det var sannsynlig at det var noen i skadelidtes turfølge.
Lagmannsretten uttalte at han ikke ville blitt påført alvorlig skade om han ikke hadde blitt påkjørt av den ukjente scooteren, og at denne således hadde en fremtredende rolle i årsaksbildet. Lagmannsretten anla imidlertid et bredere perspektiv og la vekt på den kritikkverdige kjøringen av scooteren skadelidte var passasjer på, forut for påkjørselen. Retten anså at det å bli kastet av en skuter i fart er en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, og at scooteren hadde spilt en så vidt vesentlig rolle i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Retten konkluderte med at det var grunnlag for ansvar etter bilansvarsloven § 4.
Under vurderingen av avkortningsspørsmålet konkluderte lagmannsretten med at både skadelidte og føreren av scooteren hadde promille, og retten mente skadelidte hadde utvist kvalifisert uaktsomhet ved å bli med på kjøretur med føreren, vel vitende om hans alkoholkonsum. Etter en samlet vurdering av hendelsesforløpet, begge skuterførernes rolle, skadelidtes medvirkning og ulykkens konsekvenser, ble avkortningen satt til 30%.
Det ble videre uttalt at det var kvalifisert uaktsomt å ikke bruke hjelm, men da retten mente at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at dette ville ha forhindret eller redusert skaden ble det ikke foretatt avkortning som følge av dette.
Når det gjelder erstatningsutmålingen, så kom retten etter en samlet vurdering til at skaden ga grunnlag for ménerstatning i gruppe 8. Dommen har interessante uttalelser både om invaliditetsfastsettelse i flerskadetilfeller, spørsmål om overinvaliditet og om gruppeopprykk. Det er også verdt å merke seg lagmannsrettens uttalelser om at det er skadelidtes forventede levealder på domstidspunktet som skal legges til grunn ved kapitalisering av ménerstatningen. Dette er en endring fra tidligere praksis, hvor forventet levealder på skadetidspunktet har blitt lagt til grunn. Lagmannsretten uttalte at dette vil innebære en harmonisering med den øvrige erstatningsrett.
Erstatningsutmålingen for merutgifter reiste spørsmål om størrelsen på utgiftene til pleie, omsorg og bistand, samt diverse andre konkrete utgiftsposter. Etter en vurdering av skadelidte behov og nyttiggjøringsevne ble skadelidte tilkjent kr. 150.000,- pr. år i supplementserstatning og kr. 20.000,- pr. år som erstatning for tapt hjemmearbeidsevne. Det ble også tilkjent erstatning for enkelte medisinske merutgifter som egenandeler, utgifter til logoped og annet. Det ble ikke tilkjent erstatning for utgifter til trygdebil og drift av denne, psykologbehandling eller klesslitasje ut over ytelsene fra NAV.
Samlet erstatning under bilansvarsloven ble etter avkortning utmålt til ca. kr. 5,8 millioner, vel seks millioner lavere enn den utmålingen tingretten foretok.