Høyesterett har avsagt dom i sak om avledet subjektiv rettskraft for dom i sluttoppgjør ved entreprise, der det fastslås at dommen også har virkning i relasjon til kausjonisten.
Bakgrunnen for saken var, kort oppsummert, at det ble inngått totalentreprise med AF Gruppen om oppføring av et kaffeforedlingsanlegg i Vestby, i 2017. NorgesGruppen avga, som morselskap i konsernet, erklæring om selvskyldnerkausjon for byggherre. Anlegget ble overtatt i 2020, med etterfølgende uenigheter om sluttoppgjøret. Sakens gjaldt etterfølgende forståelse av avtale om forlengelse av foreldelsesfrist, der byggherre ble rettskraftig frifunnet i tingretten. AF mente imidlertid at de frifinnende dommen ikke hadde virkning overfor NorgesGruppen, noe lagmannsretten også kom til.
Høyesteretts behandling var begrenset til spørsmålet om avledet subjektiv rettskraft etter tvisteloven § 19-15 første avsnitt andre setning, om hvorvidt avgjørelsen av kravet entreprenøren (AF) hadde reist mot byggherre skulle legges uprøvd til grunn i saken mellom AF og byggherres kausjonist (NorgesGruppen). Det var klart at tingrettens dom mellom AF og byggherre var rettskraftig, etter at byggherre hadde trukket sin anke i saken, og AFs avledede anke følgelig bortfalt.
Om rettskraftens objektive side, trekker Høyesterett frem at det er kravet – ikke begrunnelsen – som det knyttes rettskraftsvirkninger til (avsnitt 34), vel og merke med enkelte modifikasjoner, jf. avsnitt 61.
Rettskraftens subjektive side knytter seg i utgangspunktet til sakens parter, men da slik at den avlede rettskraften kan bli aktuelle etter § 19-15 første avsnitt andre setning: «Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden.» Spørsmålet ble dermed om AF og NorgesGruppen ville være bundet av en avtale som tilsvarer dommen mellom AF og byggherre (avsnitt 36).
NorgesGruppen som selvskyldnerkausjonist kan påberope både innvendinger til selve kausjonsforholdet og tilsvarende innvendinger som hoveddebitor (avsnitt 39). Videre vil kausjonist kunne påberope foreldelse av hovedkravet, selv om kausjonsforpliktelsen ikke i seg selv var foreldet (avsnitt 40). Som Høyesterett påpeker i avsnitt 43, innebærer subsidiariteten i kausjonsforholdet at kausjonisten også kan påberope avtale mellom kreditor (AF i saken) og hoveddebitor (byggherre i saken) om reduksjon eller bortfall av en fordring. Det presiseres i avsnitt 48 det kun er avtale eller dom for bortfall/reduksjon av fordringen som er bindende i kausjonsansvaret, ikke avtale/dom som gir kreditor (AF) medhold.
Høyesterett viser til forarbeidene (avsnitt 50–55) som blant annet viste til rettskraft ved foreldelse i relasjon til kausjonist; at det ikke var relevant rettspraksis fra Høyesterett (avsnitt 56); samt en samstemt juridisk teori om at kausjonist kan påberope bortfall eller reduksjon av hovedfordringen (avsnitt 57), herunder bortfall ved foreldelse. Etter en drøftelse av reelle hensyn (avsnitt 59–61) gir Høyesterett slik sammenfatning i avsnitt 62:
«Det følger av tvisteloven § 19-15 første ledd andre punktum at en dom mellom kreditor og hoveddebitor som går ut på frifinnelse eller at kravet er redusert, skal legges uprøvd til grunn i sak mellom kreditor og kausjonisten dersom disse ville være bundet av en tilsvarende avtale mellom kreditor og hoveddebitor. Dersom kravet er bortfalt eller redusert av en grunn som etter sin art kan påberopes av kausjonisten, ville kreditor overfor kausjonisten være bundet av en tilsvarende avtale med hoveddebitor. Foreldelse er en slik grunn.»
Det presiseres imidlertid i avsnitt 63 at det likevel må foretas en vurdering av om konkrete omstendigheter innebærer at kausjonisten har et større eller mindre ansvar overfor kreditor enn det hoveddebitor har. Det gir slik toleddet vurdering, jf. avsnitt 64:
«… Det første spørsmålet er om dommen mot hoveddebitor skal legges uprøvd til grunn. Svaret beror på om grunnen til bortfall eller reduksjon er av en karakter som har betydning for kausjonistens ansvar, altså om kausjonisten kan gjøre grunnen gjeldende som en innsigelse mot hovedkravet. Det andre spørsmålet er om kausjonskravet likevel består, med andre ord om kreditor kan gjøre gjeldende at omstendigheter i kausjonsforholdet gjør at kausjonisten likevel hefter.»
I den konkrete vurderingen, fastslår Høyesterett at den rettskraftige dommen i hovedkravet hadde avledet rettskraft for kravet også mellom AF og NorgesGruppen (avsnitt 65/66).
Videre ble det foretatt en konkret vurdering av AFs påberopelse av foreldelsesloven § 25 nr. 2 i relasjon til søksmålsfristen etter NS 8407 , hvilket ville innebære at de «konkrete omstendigheter i forholdet mellom kreditor og kausjonisten kan føre til at kausjonsansvaret likevel ikke faller bort, selv om hovedkravet er falt bort» (avsnitt 70). Dette vurderte Høyesterett imidlertid som et materielt spørsmål i saken mellom kreditor og kausjonist (som inngår i ledd to av vurderingen, jf. avsnitt 64), og følgelig hadde ikke bestemmelsen betydning for spørsmålet om avledet rettskraft (ledd en av vurderingen). Lagmannsretten hadde imidlertid ikke foretatt en slik vurdering, men lagt til grunn feil rettsanvendelse ved forståelsen av tvisteloven § 19-15 første avsnitt andre setning.
Høyesterett hadde ikke forsvarlig grunnlag for å foreta den subsidiære vurderingen etter foreldesloven § 25 nr. 2. Lagmannsrettens dom ble opphevet, og saken sendt tilbake for konkret vurdering av foreldesloven § 25 nr. 2.
Dommen avklarer den subjektive rettskraften ved kausjonsforhold, samt den toleddede vurderingen der det også kan gjøres en konkret vurdering av om omstendighetene i kausjonsforholdet gjør at kausjonisten likevel hefter.
Saken er imidlertid ikke avklart, da det blir en ny runde i lagmannsretten om betydningen av foreldesloven § 25 nr. 2 i relasjon til søksmålsfristen etter NS 8407 – også det er en problemstilling som muligens kan egne seg for Høyesteretts etterfølgende avklaring.
Magnus Guderud
advokat
