Den 7. mai la Arbeids- og inkluderingsdepartementet frem Prop. 93 L (2025–2026), hvor forslagene om et utvidet arbeidsulykkesbegrep og tydeliggjøring av bevisbyrden presenteres.
Endringsforslagene innebærer en klar utvidelse av dagens yrkesskadedekning og av det arbeidsulykkesbegrepet vi kjenner i dag – både det markerte og det avdempede. Departementet foreslår at det ikke lenger skal være avgjørende om hendelsen var «uventet», eller om belastningen var «usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid». I stedet skal vurderingen i større grad knyttes til risikoen ved arbeidet eller arbeidsstedet.
Folketrygdloven § 13-3 andre ledd foreslås å lyde:
«Som arbeidsulykke regnes en plutselig ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset hending som medfører en påkjenning eller belastning, når denne er utslag av en risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig.»
Det man særlig kan merke seg, er at de relativiserende vilkårene fjernes. Dette innebærer at tilfeller som etter dagens ordlyd og praksis faller utenfor, nå er ment å omfattes. Selv om departementet har forsøkt å utpensle hvilke typetilfeller som skal omfattes og hvilke som fortsatt skal falle utenfor, ligger det i dagen at grensene i stor grad må trekkes opp på nytt gjennom rettspraksis. Departementet gir uttrykk for at det fortsatt er grenser for hvilke hendelser som omfattes, og at det ikke tas til orde for å fjerne ulykkesbegrepet. Det gjenstår imidlertid å se hvor mye av den kjente kjernen til ulykkesbegrepet som er igjen. Det må løses gjennom praksis.
Departementet vurderer i hovedsak endringene i folketrygdloven, hvor de statsfinansielle konsekvensene er relativt begrensede. Noen økonomiske utslag vil endringene riktignok få, men hovedbyrden legges på arbeidsgiverne og forsikringsselskapene. For arbeidstakerne har ytelsene etter folketrygdloven isolert sett relativt liten betydning; det er den mulige erstatningen etter yrkesskadeforsikringsordningen som vil ha størst praktisk betydning for den enkelte.
I høringsrunden ble det fra arbeidsgiversiden og forsikringsbransjen påpekt – med betydelig tyngde – at endringsforslaget ville være prosessdrivende, og at de økonomiske konsekvensene ikke var tilstrekkelig utredet.
Departementet drøfter de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget i kapittel 7. Etter vårt skjønn har drøftelsen ikke hevet seg nevneverdig siden høringsforslaget i høst. Det innrømmes imidlertid at endringene vil føre til økte kostnader, flere saker innenfor yrkesskadedekningen – det anslås en økning på 20–30 prosent – samt flere tvister for domstolene.
Departementet synes i stor grad å løse de økonomiske konsekvensene ved å vise til at yrkesskadeordningen i realiteten finansieres av arbeidsgiverne gjennom yrkesskadeforsikringspremiene.
Folketrygdens utgifter ved yrkesskader skal som kjent finansieres gjennom refusjonsordningen (RTV-avgiften). RTV-avgiften utgjør 120 prosent av hver krone som utmåles i erstatning. Det sier seg selv at ordningen er svært kostbar. Forslaget kan derfor tenkes å aktualisere en debatt om størrelsen på RTV-avgiften og om folketrygden i større grad selv må bære deler av kostnadene. Det er liten tvil om at både forsikringsselskapene og arbeidsgiverne vil merke de økonomiske konsekvensene som følger av utvidelsen. Det må samtidig fremheves at økte kostnader for forsikringsselskapene i praksis vil bli videreført til forsikringskundene gjennom høyere premier. De økonomiske konsekvensene vil derfor i siste instans bæres av samfunnet.
I proposisjonen er departementet videre tydelig på at det ønsker å rette opp spenningsforholdet mellom regelsettene som oppstod etter HR-2024-1982-A (Besvimelse). Flere steder i proposisjonen gis det klart uttrykk for et ønske om å gjenopprette og tydeliggjøre en harmonisert forståelse av arbeidsulykkesbegrepet i de to sporene. Med dette som utgangspunkt er det viktig at forsikringsbransjen deltar aktivt i utformingen av fremtidens arbeidsulykkesbegrep, og ikke overlater utviklingen fullt ut til forvaltningen.
