Norges Høyesterett avsa 23. september 2025 om forståelsen av plan og bygningslovens bestemmelser om bortfall av byggetillatelse. Avgjørelsen er avsagt under dissens 3-2.
Bakgrunn for saken var en privatperson som i 2001 fikk tillatelse til å bygge en enebolig og en større garasje. I 2014 var byggingen ikke kommet lenger enn at det var satt opp grunnmur på boligen og delvis grunnmur på garasjen.
Kommunen mente derfor at byggetilltalsen var bortfalt etter Pbl. 1985 § 96 første ledd første og andre punktum som lyder:
«Er tiltaket ikke satt i gang senest 3 år etter at rammetillatelse er gitt, faller tillatelsen bort. Det samme gjelder hvis tiltaket innstilles i lengre tid enn 2 år.
Någjeldende lov har tilsvarende ordlyd i § 21-9.
Etter en klagerunde kom Kommunal- og moderniseringsdepartementet til at det måtte innfortolkes et krav om at byggetiltaket måtte gjennomføres innen rimelig tid for at det ikke skulle falle bort.
Saken for Høyesterett gjaldt derfor spørsmål om hvilke krav til fremdrift som kunne utledes av bestemmelsen.
Flertallet kom til at loven stiller krav om reell fremdrift, men ikke at det var noe krav om fullføringen innen rimelig. tiltaket ikke var innstilt da fremdriften hadde vært reell
Inngrep ovenfor den enkelte krever hjemmel i lov, og med støtte i tidlige avgjørelser tar flertallet utgangspunkt i at ordlyden i loven er sentralt, men at det også kan ses hen til øvrige rettskildefaktorer, jf. avsnitt 30 med henvisning til HR-2024-2211-A og Rt 2014-1281, hvor det i sistnevnte dom heter.
«Legalitetsprinsippet får anvendelse generelt der staten gjør inngrep overfor den enkelte, og krever hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 113. Det innebærer at lovens ordlyd står sentralt ved tolkningen. Men tolkningstvil må løses ut fra hva som er best i samsvar med en avveining av samtlige rettskildefaktorer og som sikrer tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet for borgerne.»
Det er et korrekt utgangspunkt at ordlyden står sentralt ved tolkning av inngripende lovbestemmelser, og at tolkningstvil må løses ut fra en avveining av rettskildefaktorer som sikrer klarhet og forutsigbarhet for borgerne.
Ut fra ordlyden i bestemmelsen er flertallet enig med departementets at det må være reell fremdrift og at det ikke er tilstrekkelig med bagatellmessig arbeid eller arbeid uten nevneverdig betydning for fremdriften jf. avsnitt 37.
Flertallet er derimot ikke enig ved departements vurdering at ordlyden kan gi støtte for en tolkning om å kumulere ulike perioder av tilstand. Sammenhengen med 3 års frist for igangsettelse taler i mot en slik forståelse, jf avsnitt 39-40.
Ved gjennomgangen av forarbeidene og hensynene bak plan- og bygningslovens bestemmelser er flertallet langt bemerk det må være fremdrift for at ikke et igangsatt tiltak skal hindre arealplanlegging og at det kommer nye krav. Det er særlig dette som er fremmet i forarbeidene for igangsettingskravet. Høyesterett er enig i at dette også gjør seg gjeldende for innstillingsvilkåret, jf avsnitt 45.
Det sentrale for flertallets vurdering av tolkningen av innstillings bestemmelsen er imidlertid at formålsbetraktninger ikke ivaretar kravet til «tilstrekkelig klar og forutsigbar hjemmel». I avsnitt 52 fremheves det at formålsbetraktningene er for generelle til å kunne gi veiledning i tolkningen.
(52) […]De alminnelige formålsbestemmelsene i plan- og bygningslovgivningen, som i noen grad kan tale for en «rimelig tid»-frist, er på sin side så generelle og skjønnsmessige at de gir begrenset veiledning. Å legge avgjørende vekt på formålsbetraktninger vil, i det tilfellet vi her står overfor, etter mitt syn ikke sikre borgerne en tilstrekkelig klar og forutsigbar rettsregel. Jeg viser til det jeg innledningsvis har sagt om legalitetsprinsippet. Av samme grunn kan det heller ikke oppstilles andre, strengere krav til fremdrift i en toårsperiode enn det som kan forankres i lovens ordlyd
Dersom det skal settes en frist for ferdigstillelse, vil dette være en lovgiveroppgave som påpekt i avsnitt 54.
Oppsummert er flertallets vurdering av lovtolkningen at:
(56) Om en tillatelse har falt bort som følge av at tiltaket innstilles i lengre tid enn to år, må vurderes ut fra en sammenhengende toårsperiode. Arbeidet som utføres i denne perioden må gi et reelt bidrag til fremdrift og fullføring av tiltaket for at det ikke skal regnes som innstilt. Hvor mye som skal til før denne nedre grensen er passert, må vurderes konkret i lys av tiltakets karakter og omfang. Arbeid som er bagatellmessig eller uten nevneverdig betydning for tiltaket som helhet, er uansett ikke tilstrekkelig til å hindre at tiltaket regnes som innstilt.
I den konkrete vurdering avsnitt 57-64 finner flertallet at arbeid som er utført reelt sett bidrar til fremdrift. Arbeidene kan etter flertallets vurdering verken karakteriseres som bagatellmessig eller uten nevneverdig betydning.
Mindretallet på 2 dommere ser annerledes på saken, selv også de er enig i at det ikke er eller bør være noe krav om fullføring innen rimelig tid, og at det ikke kan kumuleres ulike perioder.
Mindretallet peker imidlertid på at lovens ordlyd stiller krav om fremdrift og at dersom det er reell fremdrift vil et tiltak bli ferdigstilt, jf. avsnitt 77.
I den konkrete vurderingen viser mindretallet til lagmannsretts vurdering om arbeidet utført etter 2009, jf. avsnitt 82
(82) […]Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at når tiltaket det ble gitt tillatelse til i 2001, betraktes samlet, fremstår arbeidene som er utført etter 2009, som helt minimale og av helt uvesentlig omfang. Arbeidene er etter mitt syn innstilt
Basert den særdeles trege fremdriften som har vært i dette tilfellet og hvor en knapt har bygd mer enn grunnmur på bolig og garasje i løpet av 15 år, er flertallets vurdering om at fremdriften var reell helt uforståelig. Dette kan ikke ha vært et grensetilfellet, og basert på hvor tregt det har vært her, betyr det vel at det knapt kan tenkes situasjoner hvor innstillingsvilkåret er oppfylt.
Les dommen: https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/avgjorelser-2025/hoyesterett—sivil/HR-2025-1840-A/
