Høyesterett avsa 23. 05. 2025 en avklarende dom om utmåling for fremtidstap etter yrkesskadeforsikringsloven.
Bakgrunn for saken
Sakens spørsmål var om utmåling etter forskriften om standardisert erstatning – standardforskriften av 21.12.1990 – medførte så lav dekning at erstatningen skulle utmåles etter alminnelige erstatningsregler – og ikke etter forskriften. Standarderstatningen etter forskriften fastsetter inntektstap til 10 G (kr 1 301 600).
Skadelidte – som hadde blitt 100 % ufør på grunn av tinnitus etter en arbeidsulykke i 2014– ville få betydelig lavere erstatning ved utmåling etter standardforskriften, sammenlignet med utmåling etter standardforskriften.
I tillegg hadde kapitaliseringsrenten i tiden etter forskriften blitt etappevis redusert fra 6 prosent til 2,5 prosent (først ved Høyesteretts dom Rt-2014-1203 , deretter i egen forskrift om kapitaliseringsrente etter skadeerstatningsloven https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2022-08-26-1482 )
Partenes anførsler for Høyesterett
Skadelidte anførte at forutsetningene for standardforskriften hadde sviktet på grunn av utviklingen siden vedtakelsen.
Skadelidte viste til at standardsatsene var forutsatt å revideres i tråd med utviklingen innen alminnelig erstatningsrett, noe som ikke hadde skjedd. Videre hadde folketrygdens grunnbeløp (G) ikke fulgt lønnsutviklingen. Skadelidte gjorde gjeldende at det skulle tillegges stor betydning at kapitaliseringsrenten for personskadeerstatning hadde blitt endret fra 6 prosent til 2,5 prosent.
Riisa advokatfirma representerte yrkesskadeselskapet, Storebrand. Storebrand anførte at forskriften verken var i strid med lovbestemmelser eller forutsetninger i forarbeidene. Forskriften åpnet videre ikke for individuell utmåling, ut over de tilfeller som uttrykkelig var regulert. Høyesterett hadde i flere avgjørelser har slått fast at forskriften gir en uttømmende regulering, også i tilfeller der en individuell utmåling ville gitt høyere erstatning.
Verken samfunnsutviklingen eller endringer innenfor den alminnelige erstatningsretten ga grunnlag for å fravike forskriften. Endringene i kapitaliseringsrenten for personskadeerstatning, kunne ikke tillegges betydning, og det ble videre vist til at det var igangsatt arbeid med å endre forskriften på dette punkt.
Begge parter var bistått av partshjelpere.
Høyesteretts vurdering og begrunnelse
Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra standardforskriften.
Høyesterett til grunn at inntektstaket var innenfor forutsetningene for standardisering da forskriften ble gitt. Kapitaliseringsrenten hadde blitt redusert flere ganger uten at dette ble fulgt opp ved endringer i forskriften. Forholdet rammet imidlertid alle som er omfattet av forskriften. Det var dessuten på gang et arbeid for å øke satsene tilsvarende endringene i kapitaliseringsrente.
At skadelidte havnet uheldig ut både på grunn av sitt individuelle inntektstap og på grunn av høyere kapitaliseringsrente, var derfor ikke tilstrekkelig til å fravike standardforskriften.
Det vil alltids forekomme tilfeller av underkompensasjon ved standarderstatning. Selv om Høyesterett ikke fullstendig avviser at det kan være grunnlag for unntak, viser dommen at det i praksis vil være meget vanskelig å nå frem med et krav om at utmålingen ved yrkesskadeerstatning skal skje individuelt, og ikke etter standardforskriften.
Riisa advokatfirma, ved advokat Jarl Henstein (H), førte saken for Storebrand. https://riisa.no/mennesker/jarl-r-henstein/
Høyesteretts sammendrag, og hele dommen, kan leses her https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/avgjorelser-2025/hoyesterett—sivil/HR-2025-978-A/
